Den irriterende ukjente

Har du opplevd noen gang å være sammen med, eller bare se, en person som irriterer deg? Kanskje har du aldri snakket med personen en gang, det er bare noe ved personen som gjør at du blir irritert. Jeg traff en av disse i går.

Silje har lurt meg med på treningssenter, noe som faktisk ikke er så verst. Det blir litt saltrening (med litt innledende oppvarming, eller ballett, som jeg liker å kalle det), litt spinning og litt styrketrening. Godt å komme seg ut av sofaen.

Det var der jeg så henne, på spinningtimen. Hun tok plass rett foran instruktøren. Det er for så vidt greit, noen må jo sykle der også. Hadde det stoppet der hadde jeg helt sikkert ikke lagt merke til henne…

Instruktøren vår hadde gått ”Birken”, og fortalte kort om det. Når han var ferdig, spurte ”den ukjente” om ikke han skulle spørre henne om hvordan det hadde gått med et eller annet, fikk ikke med meg hva. Han spurte, og hun svarte at det hadde gått bra. Ikke noe mer. Jeg pustet oppgitt; ”hva var vitsen med det liksom?”

Treningen satte i gang, og som vanlig la jeg ut i et tempo som skulle vise seg å

straffe seg når vi nærmet oss slutten. Fra min posisjon litt ute på siden hadde jeg god oversikt, og så at det ikke bare var jeg som hadde det tungt. ”Den ukjente” tenkte jeg egentlig ikke så mye på lenger, hun hadde tross alt ikke irritert meg så voldsomt ennå…

Den siste sangen før nedtrappingen var i gang var naturligvis uendelig lang, og det at vi skulle stå og sykle gjorde det ikke noe bedre. Det var en befrielse når vi endelig fikk beskjed om å sette oss ned. Beskjeden fra instruktøren var det ikke alle som fikk med seg, eller ikke alle som ville få med seg kanskje. ”Den ukjente” ble stående å tråkke som om det var en del av opplegget. ”Kunne hun ikke bare gi litt mer mens det stod på?” ”Er det et forsøk på å vise seg frem?” Oppgittheten kom, og irritasjonen skulle vokse.

Vi pleier å sykle oss ned en periode mens vi tøyer ut overkroppen. Mens alle tøyde ut, syklet ”den ukjente” ufortrødent videre. Selv da vi fikk beskjed om å slutte å tråkke duret hun i vei. Uttøyningen på bakken foregikk innledningsvis med henne syklende.

Så kom det mest irriterende av alt! For hvis hun hadde gjort seg ferdig med syklingen og forlatt rommet ville neppe denne posten blitt noe av. Men ”den ukjente” presterte da å sette i gang med samme opplegg som vi hadde vært gjennom, men hun hang hele tiden 2-3 tøyeøvelser etter oss. ”Hva i huleste er poenget med det?” Hvis hun var så fryktelig sprek kunne hun vel kommet 10 minutter tidligere og syklet mens hun sang en sang hun kunne sykle i takt til.

Jeg vet ikke om hun noen gang ble ferdig med alle tøyeøvelsene. Det er jo revnende likegyldig.